Vilkår for erstatning etter yrkesskade og yrkessykdom

Utgangspunktet for yrkesskadeforsikring er at den omfatter personskade og sykdom som har oppstått i arbeidsrelaterte situasjoner. Personskade som oppstår i fritiden dekkes derfor normalt ikke.

På arbeidsstedet, i arbeidstiden, mens man er i arbeid

Etter Folketrygdloven § 13–6 og yrkesskadeforsikringsloven § 10 er det en forutsetning at personskaden eller sykdommen har oppstått på arbeidsstedet, i arbeidstiden, mens man er i arbeid.

På arbeidsstedet

Når det gjelder vilkåret  «på arbeidsstedet» vil arbeidstakere som har et fast stasjonært arbeidssted , være omfattet av  yrkesskadeforsikringen i hovedsak når de befinner seg innenfor bedriftsområdet. Arbeidstakere vil også være dekket mens de er på oppdrag utenfor kontoret, eksempelvis  på tjenestereise eller et kundebesøk. For de med såkalt ambulerende arbeidssted , eksempelvis  skogsarbeidere, anleggsarbeidere, langtransportsjafører eller taxisjafører,  vil yrkesskadeforsikringen i utgangspunktet gjelde kun der arbeidet rent faktisk utføres.

Skade oppstått på reise mellom hjem og arbeidssted/oppdragssted faller som hovedregel utenfor yrkesskadeforsikringen. Men det finnes enkelte unntak, eksempelvis når transporten utføres i regi av arbeidsgiver eller er av en slik karakter at den medfører vesentlig økt risiko for skade, se loven § 13–6 siste ledd første punktum.

I 2000 ble det avsagt to dommer av Høyesterett om personskader som inntrådte på vei til arbeidsstedet, se Rt. 2000 s. 220 og Rt. 2000 s. 1028. Begge sakene dreide seg om arbeidstakere som hadde ambulerende, eller såkalt vekslende arbeidssted og hvor det ble benyttet  firmabil. De hadde lønn fra det tidspunkt de reiste hjemmefra, i tillegg til kjøregodtgjørelse. Begge omkom i ulykke på vei fra hjemmet til dagens første oppdragssted. Ingen av dommene godkjente dødsfallene som yrkesskade, ettersom man anså at ulykkene inntraff utenfor lovens dekningsområde.

Flere og flere arbeidstakere benytter seg av hjemmekontor, eller annen ordning uten fast kontorsted, såkalt fjernarbeid. Det foreligger per i dag lite rettspraksis som gir klare anvisninger på hvor grensene for yrkesskadeforsikringengår i slike tilfeller.

I arbeidstiden

Begrepet «i arbeidstiden»gir uttrykk for den tidsmesige avgrensningen en arbeidstaker er yrkesskadedekket. Opphold på arbeidsstedet før og etter den vanlige arbeidstiden vil i utgangspunktet ikke være omfattet. Unntak gjelder der hvor det dreier seg om overtidsarbeid, bortrydding av arbeidsredskaper, forberedelse til arbeid, skifting av klær o.l. Hvilepauser inngår som hovedregel som et naturlig ledd i arbeidet. Dette gjelder også ordinære spisepauser på arbeidsstedet eller i spiserom.

I arbeid

Vilkåret om at arbeidstaker  må være «i arbeid»  når vedkommende blir skadet har i praksis liten selvstendig betydning sammenholdt med de øvrige betingelsene. Begrepet «i arbeid» omfatter  gjøremål knyttet til det ordinære arbeidet. Skade som oppstår i forbindelse med rent private gjøremål vil som hovedregel falle utenfor yrkesskadeforsikringens dekningsområde.

Utvidet yrkesskadedekning for enkelte grupper av arbeidstakere

Enkelte grupper av arbeidstakere har imidlertid en utvidet yrkesskadedekning i folketrygden . Etter folketrygdloven § 13–6 tredje ledd gjelder dette blant annet for oljeriggarbeidere. Disse er kontinuerlig yrkesskadedekket, dvs 24-timer trygdedekning  i hele det tidsrommet de er på riggen.

Også enkelte andre grupper enn arbeidstakere er yrkesskadedekket etter folketrygdloven. Blant annet gjelder dette for vernepliktige fra tiltredelse til dimittering, samt  annet militært personell, se for øvrig «soldatskade». Disse har også  kontinurelig yrkesskadedekning, folketrygdloven § 13–8. Videre kan nevnes skoleelever og studenter som påføres skade på undervisningsstedet i undervisningstiden, og ved arrangementer i skolens regi , se folketrygdloven § 13–10.

Arbeidstakere i offentlig sektor, statlige og kommunale ansatte, har en noe videre yrkesskadedekning i henhold til tariffavtale , såkalt «HTA-dekning».

Nærmere om hvilke personskader og sykdommer som regnes som yrkesskade

Regler om hvilke skader og sykdommer som skal anses som en yrkesskade finnes både i folketrygdloven §§ 13–3 og 13–4, og i yrkesskadeforsikringsloven § 11.

De to regelsettene er noe ulikt utformet, men omfatter i realiteten langt på vei de samme personskadene og sykdommene. Ved utformingen av ulykkesbegrepet i yrkesskadeforsikringsloven bygget man på reglene i folketrygdloven. Det ble lagt til grunn at begrepet skulle forstås på samme måte, se Ot.prp. nr. 44 (1988–89. Yrkesskadeforsikringen omfatter imidlertid noen flere personskader/sykdommer, og har noe mer liberale årsaks-/beviskrav ved yrkessykdommer, se nærmere nedenfor.

Yrkesskade etter folketrygdloven §§ 13-3 og 13-4

Etter folketrygdloven § 13–3 er yrkesskade en personskade, en sykdom eller et dødsfall som skyldes en arbeidsulykke som skjer mens medlemmet er yrkesskadedekket, se §§ 13–6 til 13–13.

Arbeidsulykke

Som arbeidsulykke regnes en plutselig eller uventet ytre hending som medlemmet har vært utsatt for i arbeidet. Det må med andre ord foreligge et markert ulykkesmoment . Typiske tilfeller er akutte skader ved bruk av maskiner eller verktøy, osv.

Som arbeidsulykke regnes også tilfeller av ekstraordinær belastning eller påkjenning som ligger utenfor rammen av en normal arbeidsprestasjon i yrket. Det kan for eksempel være situasjoner med usedvanlig påkjenning som skadelidte ikke var forberedt på eller kunne unngå, eller at arbeidsoperasjonen pågikk under spesielt vanskelige eller risikofylte arbeidsforhold. Det vil også være relevant om små avvik fra normal arbeidsrutine lett vil kunne medføre personskade. I praksis godkjennes de fleste skoleskader som yrkesskader, selv om det er vanskelig å påvise noe ulykkesmoment

Personskade

Belastningslidelser som over tid har utviklet seg i muskel-/skjelett-systemet, regnes ikke som yrkesskade. Det samme gjelder lidelser som har utviklet seg som følge av psykiske påkjenninger eller belastninger over tid.

Personskade regnes også som skade på protese og støttebandasje.

Yrkessykdom

Folketrygdloven § 13–4 angir at visse yrkessykdommer som skyldes påvirkning i arbeid, klimasykdommer og epidemiske sykdommer skal likestilles med yrkesskade.

Sykdom som angitt i forskrift (listesykdommene)skal godkjennes som yrkesskade dersom sykdomsbildet er karakteristisk og i samsvar med det som den aktuelle påvirkningen kan framkalle, vedkommende i tid og konsentrasjon har vært utsatt for den aktuelle påvirkningen i en slik grad at det er en rimelig sammenheng mellom påvirkningen og det aktuelle sykdomsbildet,symptomene har oppstått i rimelig tid etter påvirkningen, og det ikke er mer sannsynlig at en annen sykdom eller påvirkning er årsak til symptomene.

Yrkesskade og yrkessykdom etter yrkesskadeloven § 11

Etter Yrkesskadeforsikringsloven § 11 skal yrkesskadeforsikringen dekke personskade og sykdom forårsaket av arbeidsulykke (yrkesskade), personskade og sykdom som i medhold av folketrygdloven § 13–4 er likestilt med yrkesskade, samt annen personskade og sykdom, dersom denne skyldes påvirkning fra skadelige stoffer eller arbeidsprosesser.

I yrkesskadeforsikringen har man et noe utvidet yrkesskadebegrep. Etter lovens § 11 første ledd bokstav c dekkes også «annen skade og sykdom, dersom denne skyldes påvirkning fra skadelige stoffer eller arbeidsprosesser». Denne bestemmelsen er ment å være en sikkerhetsventil for yrkesbetingede lidelser som ikke faller innenfor «listesykdommene» etter § 11 første ledd bokstav b. Belastningslidelser dekkes ifølge forarbeidene ikke etter denne bestemmelsen. Hvilket nærmere omfang bestemmelsen har, er imidlertid uklart. Bestemmelsen har vært anvendt i en del tilfeller med ekstraordinær tannslitasje som skyldtes støveksponering på arbeidsplassen. I slike tilfeller, der det ikke gis særytelser fra folketrygden, ytes det en tilleggserstatning som skal sette skadelidte i samme stilling som om skaden også hadde utløst yrkesskadefordeler fra folketrygden.

I folketrygdloven § 13–4 er det bestemt at visse yrkessykdommer som skyldes påvirkning i arbeid skal likestilles med yrkesskader. I medhold av bestemmelsen er det gitt to forskrifter om hvilke sykdommer som skal regnes som yrkessykdommer.

De typer yrkessykdommer som omfattes av forskriftene til folketrygdloven § 13–4 har i mange tilfeller vist seg å være en følge av yrkesutøvelse. Mer sammensatte lidelser som ofte skyldes påvirkning både fra arbeid og fritid, for eksempel belastningslidelser, omfattes ikke av forskriftene. En lidelse kan således ha en viss relasjon til vedkommendes yrkesutøvelse uten at den godkjennes som en yrkessykdom etter folketrygdloven.

Yrkesskadeforsikringsloven dekker etter § 11 første ledd bokstav b «skade og sykdom som i medhold av folketrygdloven § 13–4 er likestilt med yrkesskade». Man har altså valgt å vise til «listesykdommene» i forskriften etter folketrygdloven § 13–4, og eventuelle endringer i disse forskriftene vil derfor også få virkning for yrkesskadeforsikringen.

Krav til årsakssammenheng mellom den skadevoldende begivenhet (ulykke eller arbeidsrelatert påvirkning)  og personskaden

Yrkesskade

Både folketrygdloven og yrkesskadeforsikringslovenhar gjeldende visse årsaks- og beviskrav . I utgangspunktet vil det  i de fleste praktiske situasjoner med arbeidsulykker kunne  antas å bli sammenfallende resultat etter de to lovene. Men det er likevel  noen ulike prinsipper som gjelder, og som vil kunne lede til ulikt resultat.

I begge lover kreves det at personskaden eller sykdommen må være forårsaket av («skyldes») en arbeidsulykke. Dette kravet til årsakssammenheng er noe ulikt i de to lovene.

I folketrygden kreves det at en yrkesbetinget faktor er hovedårsaken til personskaden/sykdommen. Foreligger såkalte samvirkende årsaker er det imidlertid mulighet til delvis godkjenning (fordelingsprinsippet), selv om den yrkesrelaterte faktoren ikke er hovedårsak.

Yrkesskadeforsikringsloven  som bygger på alminnelige erstatningsrettslige prinsipper og tar utgangspunkt i at ulykken må ha vært en nødvendig og ikke uvesentlig betingelse for personskaden eller sykdommen i årsaksbildet for at det skal anses å foreligge tilstrekkelig årsakssammenheng (betingelseslæren).

Yrkessykdom

Folketrygdloven § 13–4 andre ledd har en betinget presumpsjon for at det foreligger en årsakssammenheng mellom den  arbeidsrelaterte skadelige påvirkningen og yrkessykdommen. Det stilles imidlertid visse krav til sykdomsbildet, påvirkningen og latenstid hos skadelidte. En sykdom skal likestilles med yrkesskade dersom disse vilkårene er oppfylt, forutsatt at det ikke foreligger en annen sykdom eller påvirkning som gir et mer sannsynlig årsak til symptomene. Trygdemyndighetene har bevisbyrden for at  en annen sykdom eller påvirkning er mer sannsynlig årsak til symptomene. Dersom den yrkesrelaterte delen av lidelsen utgjør mindre enn 50 prosent, gjelder som for ulykkesskadene et fordelingsprinsipp. Sykdommen vil da kun delvis godkjennes som en yrkesskade.

Videre skal det ved vurderingen av om en personskade eller sykdom gir rett til dekning, ses bort fra arbeidstakerens særlige mottakelighet for skaden,  sykdommen, hvis ikke den særlige mottakeligheten må anses som den helt overveiende årsak. Regelen har vist seg mest praktisk for yrkessykdommer, men den gjelder også ved arbeidsulykker. I folketrygdloven finnes ingen tilsvarende regel, men det har vist seg i praksis at man ser bort fra arvelige disposisjoner, med mindre det kan dokumenteres at arvelighetsfaktoren er den helt dominerende årsaken til sykdomsutviklingen.

Unntak for særlige persongrupper

I folketrygden er det for visse persongrupper gjort unntak fra kravet om å kunne konstatere årsakssammenheng, se ovenfor under utvidet yrkesskadedekning for visse arbeidstakergrupper. For eksempel er vernepliktige og tjenestepliktige militærpersoner dekket ved «enhver skade og sykdom som er påført eller oppstått i tidsrommet fra de møter til tjeneste til de blir dimittert». Dette gjelder også i forhold til eventuelle yrkessykdommer, og etter særordningen med utbetaling av engangserstatning ved dødsfall og invaliditet blant personer som avtjener verneplikt mv., se forskrift av 22. juni 2000 nr. 634.

Beviskrav

Beviskravet ved ulykkesskade, etter begge lover  tilsier at det ikke er tilstrekkelig at årsakssammenheng mellom arbeidsulykken og personskaden eller sykdommen er mulig eller ikke kan utelukkes. Det må fremstå som mest sannsynlig eller mest nærliggende at personskaden eller sykdommen skyldes en arbeidsulykke for at den skal bli godkjent som yrkesskade. Med mest sannsynlig menes vanlig sannsynlighetsovervekt, altså mer enn 50 % sannsynlig at personskaden skyldes yrkesrelatert begivenhet enn at den ikke gjør det.

Det er skadelidte som har bevisbyrden (tvilsrisikoen) for at det foreligger slik tilstrekkelig årsakssammenheng.

For yrkesskadeforsikringen gjelder det særskilte regler om beviskrav når det gjelder yrkessykdommer. Slike sykdommer skal ifølge yrkesskadeforsikringsloven § 11 andre ledd anses forårsaket av yrkesrelatert påvirkning, hvis ikke forsikringsgiveren kan motbevise at dette åpenbart ikke er tilfellet. Etter denne regelen er det altså gjort unntak fra den alminnelige hovedregel i erstatningsretten hvor kravstiller har bevisbyrden. I stedet er bevisbyrden pålagt  forsikringsgiveren (såkalt omvendt bevisbyrde). Det er lagt opp til en streng bevisbyrde, merk «åpenbart», for forsikringsselskapene dersom det vil hevde at det foreligger en annen årsak enn  den yrkesrelaterte påvirkningen.

Skadelidtes medvirkning til yrkesskade eller yrkessykdommen

Etter folketrygdens yrkesskaderegler er det som hovedregel ikke av betydning dersom man uaktsomt har medvirket til yrkesskaden eller yrkessykdommen, eksempelvis ved ikke å følge sikkerhetsregler. Derimot vil personskader som er forsettlig påført en selv normalt ikke godkjennes som en yrkesskade siden ulykkesmomentet mangler. Etter dette vil eksempelvis selvmord eller selvmordsforsøk i utgangspunktet ikke bli godkjent. Unntak kan tenkes hvor det foreligger et ulykkestilfelle som akutt sinnsforvirring. Et annet unntak til denne regelen gjelder for militærpersoner med «24-timers-trygd»,  da man for denne gruppen har fraveket  kravet til ulykkesmoment.

I yrkesskadeforsikringsloven er medvirkning fra den skadelidts side regulert i lovens § 14. Etter denne kan erstatningen settes ned eller falle helt bort dersom skadelidte forsettlig eller grovt uaktsomt har medvirket til personskaden. Alminnelig, simpel, uaktsomhet  får altså ikke betydning ved yrkesskader. Det må med andre ord foreligge en kvalifisert overtredelse av den aktsomhetsnorm som gjelder innenfor det aktuelle området. I forarbeidene er det nevnt manglende bruk av adekvat verneutstyr tross påbud og advarslersom et eksempel. Det heter at erstatningen «kan» nedsettes. Det betyr at det ikke er noen automatikk i at medvirkning tas til følge. Dessuten vises det til at skadeserstatningsloven § 5–1 gjelder tilsvarende så langt den passer. Dette innebærer at man ikke skal se på handlingen isolert sett, men foreta en rimelighetsvurdering ut fra en rekke momenter, herunder handlingen og omfanget av personskaden. Medvirkning fra den skadelidtes side får ingen konsekvensfor de etterlattes rett til erstatning.

I Rt. 2000 s. 1614 (Passiv Røyk-dommen) har Høyesterett avsagt dom som gjelder fortolkning av yrkesskadeforsikringsloven §§ 11 og 14. En kvinnelig bartender som i mange år hadde arbeidet i et røykfylt arbeidsmiljø, ble tilkjent erstatning for lungekreft påført ved passiv røyking. Høyesterett kom enstemmig til at erstatningen ikke kunne begrenses til å gjelde frem til et tidspunkt hun ifølge forsikringsselskapet likevel ville ha utviklet lungekreft grunnet egen røyking. Hun røkte daglig, men dette fikk ikke konsekvenser for erstatningen. Her var det imidlertid dissens 4–1 mellom dommerne.

Førstvoterende la vekt på at man skal være forsiktig med å legge vekt på skadelidtes egen mottakelighet for sykdom (in casu egen røyking), at man skal være forsiktig med å begrense skadelidtes egen handlefrihet utenfor arbeidstiden (in casu egen røyking), at man må unngå forskjellsbehandling mellom arbeidstakergruppene etter hva de foretar seg på fritiden, og at et normalforbruk av sigaretter eller det dobbelte av dette (10–15 eller 20–30 per dag) ikke kan betegnes som grovt uaktsomt.

Tredjevoterende kom også til at § 14 ikke kunne anvendes i dette tilfellet, men med en annen begrunnelse. Han la vekt på at særlig disposisjon for lungekreft på grunn av egen røyking som den store hovedregel ikke kunne anses som relevant medvirkning etter yrkesskadeforsikringsloven. Selv med røyking på 20–30 sigaretter per dag, kunne man ikke fravike dette utgangspunktet.

Fjerdevoterende sluttet seg til tredjevoterende, mens femtevoterende sluttet seg til førstvoterende. Forskjellen mellom disse to fraksjonene i Høyesterett synes å være at den siste fraksjonen bare la vekt på særlig mottakelighet, mens den første fraksjonen også la vekt på arbeidstakernes handlefrihet utenfor arbeidstiden og likhetshensynet mellom de forskjellige arbeidstakergruppene. Femtevoterende hadde imidlertid en særuttalelse der hun påpekte at siden helsefaren ved røyking i dag er alminnelig kjent, talte det etter hennes syn for at det var grovt uaktsomt å røyke. Men i motsatt retning talte at røyking fortsatt er utbredt.

Den dissenterende andrevoterende mente at ut fra et fordelingsprinsipp ved samvirkende årsaksfaktorer, skulle skadelidte selv og arbeidsgivers forsikringsselskap bære halvparten av tapet hver. Forutsetning for en slik avkorting er imidlertid at skadelidtes sykdom eller helsemessige svakhet ikke bare har gjort skadelidte mer utsatt for personskade, men faktisk vært en vesentlig og aktivt virkende årsaksfaktor ved utvikling av den aktuelle personskaden, og at sykdommen eller svakheten er av en slik karakter at den har eller kunne ha fremkalt hele eller deler av personskaden alene.

Det har også blitt fremmet krav om godkjennelse av lidelsen som yrkessykdom etter folketrygdlovens bestemmelser. Rikstrygdeverket avgjorde at sykdommen delvis kunne likestilles med yrkesskade med 1/3. Vedtaket ble påanket til Trygderetten. I kjennelse av 29. november 2002 i ankesak 02/00691 stadfestet retten at skadelidte ikke fikk godkjent sykdommen fullt ut som yrkessykdom. Trygderetten kom imidlertid til en annen fordeling mellom de samvirkende årsaker enn Rikstrygdeverket – og likestilte 45 prosent av sykdommen med yrkesskade.

Usikker på om du har en yrkesskade? I tvil om du har blitt tilbudt riktig erstatning?

Vi vurderer saken din gratis og uforpliktende. Ta kontakt på telefon 22 41 21 21, eventuelt send oss en e-post til: advokat@adse.no.

Du kan også benytte kontaktskjemaet under. Vi svarer deg innen 24 timer.