Nærmere om kravet til årsakssammenheng

Det må foreligge årsakssammenheng mellom ansvarsgrunnlaget og personskaden/tapet. Dette innebærer et krav om faktisk, så vel som juridisk årsakssammenheng.

Kravet om årsakssammenheng bygger i hovedsak på ulovfestede prinsipper utviklet gjennom samspill mellom rettspraksis og juridisk teori. Sentrale høyesterettsdommer er P-pilledom II (Rt. 1992 s. 64), Pseudoanfalldommen (Rt-2007-158), Schizofrenidommen (Rt-2007-172), Rossnes (Rt-1997-1), Anne-Lene Liedommen (Rt. 1998 s. 1565), Thelledommen (Rt. 2000 s. 418), Nilsen-dommen (Rt. 2001-320), Disprildommen (Rt-2000-915), Passiv-røykdommen (Rt. 2000-1614), og Stokkedommen (Rt. 1999 s. 1479 ), Ask (Rt. 2010 s. 1547).

Faktisk årsakssammenheng

Det rettslige utgangspunktet for å konstatere faktisk årsakssammenheng bygger på betingelseslæren. Trafikkulykken er årsak til personskaden dersom personskaden ikke ville inntrådt dersom trafikkulykken tenkes borte, jf. er P-pilledom II. Det vil si at trafikkulykken må være en nødvendig betingelse for at personskaden inntrer.

Videre gjelder et såkalt sårbarhetsprinsipp – skadevolder må ta skadelidte som han/hun er. Det innebærer at det som hovedregel er uten betydning for skadevolders ansvar at skadelidte var særlig sårbar (fysisk eller psykisk) med den følge at konsekvensene er blitt mer alvorlige enn de ellers ville blitt, jf. Rossnes).

I tilfelle personskaden er et resultat av samvirke mellom flere årsaksfaktorer modifiseres betingelseslæren gjennom uvesentlighetsprinsippet. Trafikkulykken må da fremstå som et såpass vesentlig element i årsaksbildet at det er naturlig å knytte ansvar til den, jf. P-pilledom II. Dette innebærer at hver skadeårsak som det knyttes ansvar til, herunder trafikkulykken, hefter for hele personskaden (solidaritetsprinsippet), jf. Disprildommen. Det gjelder også hvor en trafikkulykke har virket sammen med sykdom eller helsemessig svakhet ettersom alle nødvendige betingelser likestilles uavhengig av styrkeforholdet mellom dem (ekvivalensprinsippet), jf. Nilsen-dommen (Rt. 2001-320). Det at trafikkulykken anses uvesentlig i årsaksbildet, men likevel fremkaller personskaden beskrives gjerne som «tuen som veltet lasset». I rettspraksis viser det seg at det kun er aktuelt å anse helt perifere skadeårsaker som uvesentlige.

Årsaksforhold skal så langt som mulig bedømmes i lys av allment akseptert medisinsk viten, jf. Anne-Lene Liedommen (Rt. 1998 s. 1565), Thelledommen (Rt. 2000 s. 418).

Juridisk årsakssammenheng

Det er ikke nok at det foreligger faktisk årsakssammenheng mellom trafikkulykken og personskaden. Det er også et krav at personskaden (og skadefølgene) oppstått som følge av trafikkulykken ikke fremstår som for upåregnelig og fjerne (adekvanslæren), jf. Thelledommen. Personskaden og skadefølgene må fremstå som en adekvat følge av trafikkulykken. Læren gir anvisning på en konkret helhetsvurdering hvor en rekke skjønnsmessige kriterier inngår.

Mest sentralt i adekvansvurderingen står påregnelighetskriteriet. Personskaden og skadefølgene må ikke fremstå som en upåregnelig følge av trafikkulykken. Personskaden og skadefølgene må ha vært forutseelig for skadevolder på handlingstidspunktet. Det tas utgangspunkt i en normalt forstandig og innsiktsfull person og om vedkommende burde eller kunne ha forutsett skadefølgen. Påregneligheten skal vurderes ut fra skadelidtes egne forutsetninger (særlige sårbarhet), og ikke ut fra påregneligheten for en gjennomsnittsperson.

Jo mer sannsynlig det er at personskaden vil inntreffe som følge av den skadevoldende handlingen, dess lettere er den å anse som adekvat (frekvensbetraktning). Etter rettspraksis skal det imidlertid mye til for at personskaden anses upåregnelig fordi personskaden er sjelden eller uvanlig, se eksempelvis Disprildommen og Nilsendommen. Lav skadehyppighet kan likevel medføre at skadefølgene anses ikke være adekvat. I Rossnesdommen ble skadeutviklingen ansett upåregnelig (atypisk) mye ut fra skadelidtes særlige sårbarhet som stod sentralt i årsaksbildet. I Schizofrenidommen (Rt-207-172) ble personskaden ikke ansett forårsaket av selve fallulykken, men av de negative ringvirkningene den medførte i etterkant.

Personskaden og skadefølgene må heller ikke fremstå som for fjern og avledet (nærhetskriteriet), jf. Pseudoanfalldommen. I følge dommen skal det gjøres en avgrensing i forhold til personskader som ikke har tilstrekkelig nærhet til den skadevoldende handling. Det kreves for det første at initialfasen fremstår som karakteristisk for den aktuelle personskaden. Eksempel her er kravet til akuttsymptomer ved nakkeslengskader, jf. Anne-Lene Liedommen. Videre kreves at det videre skadeforløp er karakteristisk for personskaden. Skadeutviklingen må ikke fremstå atypisk, jf. Thelledommen.

Har årsakskjeden blitt påvirket av etterfølgende omstendigheter vil personskaden kunne anses for fjern og avledet, jf. Nilsendommen, Schizofrenidommen og Pseudoanfalldommen.

Påregnelighet og nærhet er ikke de eneste kriteriene som inngår i adekvansbetraktningen. Blant andre kriterier kan nevnes ansvarsregelens formål (Disprildommen), skadevolderens skyldgrad (Bersagel, Rt. 1960 s. 357), Skade- og tapsomfanget (Rossnes, og Dykkerdommen Rt-2003-338), og risikofordelings- og rimelighetshensyn (Askdommen).